Jeg får fortsatt en helt unik lykkefølelse inni meg når jeg lukker øynene og sier dette ordet, med godt trykk på første del av ordet. Smilet kommer automatisk.
Jeg har gått mye fram og tilbake, knasket og tygd om hvordan jeg skulle skrive dette blogginnlegget. Jeg har skrevet ord inn og ord ut om bakgrunn, veien dit, gjennomføringen og hvorfor jeg lyktes akkurat nå. Uansett hvordan jeg vendte og vridde på det ble det bare rot til slutt – en stor karriere som blogger får jeg nok aldri. Prosessen, valgene og oppskriften skyves på ingen måte under teppet – de er lagret trygt og godt, men det som først popper opp i hodet når jeg tenker tilbake på VM, nå, 7 uker etter den fantastiske dagen, den største dagen i mitt liv, dagen da jeg ble verdensmester i TempO; VERDENS. MESTER. Er to øyeblikk: Resultatannonseringen og medaljesermonien. Derfor blir det hovedsakelig det jeg skribler om.
Det å bli verdensmester og å stå øverst på pallen og høre nasjonalsangen har vært en drøm. Å se andre som har kjempet hardt over lengre tid endelig nå sitt mål og få oppleve nettopp dette har alltid gjort noe med meg, og jeg har mang en gang tenkt og sett for meg hvordan det ville være å oppleve dette selv. Det var stort, det var fantastisk stort å høre nasjonalsangen, det største jeg noen gang har vært med på og jeg vil aldri glemme det. Følelsen når jeg kunne strekke hendene i været med medaljen jeg har drømt om så lenge var helt ubeskrivelig. Endelig! At mamma og pappa, en stor delegasjon med venner og bekjente fra Halden, alle de norske løperne og gutta på pre-o-laget, en Helen P i klemmehumør og en mengde andre folk, gjorde det hele bare enda større. Jeg hadde nesten gruet meg litt til nasjonalsangen. Et par dager senere møtte jeg på Gaute H. Steiwer som kommenterte «Du viste følelser, det var rått å se» (Så helt Janne Ahonen var jeg visst ikke :-) ) selv om jeg hadde trodd det hele skulle bli vesentlig styggere følelsesmessig enn hva det ble.
Grunnen til at medaljeseremonien ikke ble så våt som fryktet var kanskje at det hele kom så brått på. Jeg har vist og visst at det har vært mulig i flere år, men jeg hadde vel ikke tenkt at det skulle skje som det gjorde. Før finalen var det medalje jeg skulle greie; gullet var egentlig utenfor rekkevidde og ikke i mine tanker en gang. Å ta inn 68 sekunder på Antti Rusanen på en ParkTempO skal nesten ikke være mulig. Følelsen når jeg kom i mål på finalen og slapp fokus var veldig rar. Jeg hadde gjort en god finale, hatt optimalt fokus, jeg hadde gjort ting slik jeg skulle, svart når jeg var sikker, fulgt «back to basics» taktikken til prikke og levert varene. Likevel ble tankene umiddelbart negative og rettet mot det faktum at jeg kunne vært raskere, jeg visste jeg hadde to feil og så for meg at jeg sikkert kunne hatt flere. Jeg tenkte aldri dette under konkurransen, men når jeg var ferdig kom alt dette på en gang. Jeg var følelsesmessig helt på felgen og var overbevist om at det skulle bli en 4. plass. Jeg hadde vært overlykkelig med en hvilken som helst medaljevalør. Kontrasten var derfor helt enorm da speaker ropte ut «… and we have a new Norwegian World champion». Det var per da et totalt utenkelig scenario, et fantastisk øyeblikk og noen etterfølgende minutter som sitter som støpt. Den kjappe «JA!»-lanken fra Lars Jakob, bamseklemmen fra Owe, en mamma og pappa som ikke skjønte helt hva som hadde skjedd, og en masse gratulasjoner og klemmer. Det føltes virkelig ikke bare som om det var jeg som vant.
Finnene annonserte riktignok etter en liten stund at det ville bli lagt inne en protest, men etter å ha forhørt meg om innholdet som i hovedsak var et utspring for egen utur og manglende fokus, følte jeg meg ganske så sikker på at det ikke ville bli noen endringer. Den lille timen i vente på juryavgjørelse skulle jeg selvsagt vært foruten, men det gikk nå som ventet og resultatet ble offisielt. Det er nå også godt for egen del at dersom protesten hadde gått gjennom hadde jeg fortsatt stått igjen som vinner.
PreOen under VM gikk ikke som ventet for min del. Jeg mener da jeg var fullt og helt «re-loaded» igjen, men det er mulig det likevel hang litt igjen. Jeg hadde en god følelse begge dager og trodde jeg presterte topp, men følelsen var visst ikke helt på lag med hvordan det faktisk var. Dag 2 var jeg rett og slett ikke oppmerksom nok – det var plutselig langt mindre marginer enn ellers i mesterskapet og det var jeg rett og slett ikke forberedt eller oppmerksom nok på. Gøy var det uansett at Geir virkelig knallet til og tok bronse! Det var både moro og viktig både for ham og for laget. I lagkonkurransen ble det en kjedelig 5. plass etter litt for dårlig laginnsats.
En svært stor takk etter mitt gull rettes til coach Arne Vilberg. Han har vært en veldig god samarbeidspartner, stilt de gode spørsmålene, utfordret og støttet meg de siste to årene spesielt i forhold til det mentale. Det samme gjelder den fantastiske støtten fra Halden SK. Selv om jeg ikke har anledning til å være så mye til stede på klubbarrangement osv. som jeg skulle ønske, så er jeg stolt og veldig fornøyd med å være en del av klubben i mitt hjerte – en gang haldenser, alltid haldenser! Takk også til de andre gutta på laget. Det var perfekt stemning og giv i troppen i dagene før, Egils magefølelse og beretning om det kommende gullet forrige gang han spiste Calzone med et landslag dagen før konkurranse gjorde susen – historien gjentok seg. Og den lagmedaljen kommer neste år, gutta, da er det vår tur sammen!
Nå befinner jeg meg for øvrig sånn rundt regnet i San Francisco, California, USA. Her er jeg såkalt Visiting Student Researcher ved Department of Statistics på Stanford University og skal være det fram til jul. Jeg storkoser meg så langt. På veien hit tok jeg med meg blant annet det amerikanske mesterskapet i PreO i Colorado. Det var en flott opplevelse å konkurrere i et fint terreng høyere enn Norge. En liten rapport om opplevelsen av det kommer forhåpentligvis også med tider og stunder (resultatmessig ble det en andreplass). Før jeg reiste vestover tok jeg for øvrig med meg en helt utrolig uke på O-ringen: 3 etappeseiere, klar sammenlagt seier og en ledelse i Europacupen som blir svært vanskelig å ta igjen -- da er det helt greit å avslutte sesongen tidlig, la de andre slåss om NM-medaljene og lade motivasjonsbatteriene til neste år med VM i Kroatia som det store høydepunktet.
- Martin
Lenker:
Halden SK: Martin Jullum - kongen av TempO
Pre-o-sportens venner: Martin Jullum verdensmester i TempO
IOF: Martin Jullum takes TempO Crown
Halden Arbeiderblad: Martin Jullum vant VM-gull
Portugese Orienteering Blog: WTOC 2014: Martin Jullum is the new World Champion of TempO
Portugese Orienteering Blog: Martin Jullum: A moment, a comment...
Pre-Ole: WTOC 2014: Gull til Martin Jullum
IOF - Athlete of the month: Martin Jullum: Athlete of the month
Pre-o-sportens venner: Geir Myhr Øien tok bronse i VM i PreO i Italia
NOF: Ny norsk pre-o-medalje (Geir Myhr Øien)
NOF: Jullum med sammenlagtseier i O-ringen
Kart og resultater ligger på sedvanlig vis i arkivet.
Jeg har gått mye fram og tilbake, knasket og tygd om hvordan jeg skulle skrive dette blogginnlegget. Jeg har skrevet ord inn og ord ut om bakgrunn, veien dit, gjennomføringen og hvorfor jeg lyktes akkurat nå. Uansett hvordan jeg vendte og vridde på det ble det bare rot til slutt – en stor karriere som blogger får jeg nok aldri. Prosessen, valgene og oppskriften skyves på ingen måte under teppet – de er lagret trygt og godt, men det som først popper opp i hodet når jeg tenker tilbake på VM, nå, 7 uker etter den fantastiske dagen, den største dagen i mitt liv, dagen da jeg ble verdensmester i TempO; VERDENS. MESTER. Er to øyeblikk: Resultatannonseringen og medaljesermonien. Derfor blir det hovedsakelig det jeg skribler om.
Det å bli verdensmester og å stå øverst på pallen og høre nasjonalsangen har vært en drøm. Å se andre som har kjempet hardt over lengre tid endelig nå sitt mål og få oppleve nettopp dette har alltid gjort noe med meg, og jeg har mang en gang tenkt og sett for meg hvordan det ville være å oppleve dette selv. Det var stort, det var fantastisk stort å høre nasjonalsangen, det største jeg noen gang har vært med på og jeg vil aldri glemme det. Følelsen når jeg kunne strekke hendene i været med medaljen jeg har drømt om så lenge var helt ubeskrivelig. Endelig! At mamma og pappa, en stor delegasjon med venner og bekjente fra Halden, alle de norske løperne og gutta på pre-o-laget, en Helen P i klemmehumør og en mengde andre folk, gjorde det hele bare enda større. Jeg hadde nesten gruet meg litt til nasjonalsangen. Et par dager senere møtte jeg på Gaute H. Steiwer som kommenterte «Du viste følelser, det var rått å se» (Så helt Janne Ahonen var jeg visst ikke :-) ) selv om jeg hadde trodd det hele skulle bli vesentlig styggere følelsesmessig enn hva det ble.
 |
| Medaljeseremoni (Foto: Geir Myhr Øien) |
 |
| Sekunder etter annonsering av vinneren! (Foto: Bosse Sanstrøm) |
PreOen under VM gikk ikke som ventet for min del. Jeg mener da jeg var fullt og helt «re-loaded» igjen, men det er mulig det likevel hang litt igjen. Jeg hadde en god følelse begge dager og trodde jeg presterte topp, men følelsen var visst ikke helt på lag med hvordan det faktisk var. Dag 2 var jeg rett og slett ikke oppmerksom nok – det var plutselig langt mindre marginer enn ellers i mesterskapet og det var jeg rett og slett ikke forberedt eller oppmerksom nok på. Gøy var det uansett at Geir virkelig knallet til og tok bronse! Det var både moro og viktig både for ham og for laget. I lagkonkurransen ble det en kjedelig 5. plass etter litt for dårlig laginnsats.
 |
| Geir Myhr Øien tok en fantastisk bronse i PreO! |
Nå befinner jeg meg for øvrig sånn rundt regnet i San Francisco, California, USA. Her er jeg såkalt Visiting Student Researcher ved Department of Statistics på Stanford University og skal være det fram til jul. Jeg storkoser meg så langt. På veien hit tok jeg med meg blant annet det amerikanske mesterskapet i PreO i Colorado. Det var en flott opplevelse å konkurrere i et fint terreng høyere enn Norge. En liten rapport om opplevelsen av det kommer forhåpentligvis også med tider og stunder (resultatmessig ble det en andreplass). Før jeg reiste vestover tok jeg for øvrig med meg en helt utrolig uke på O-ringen: 3 etappeseiere, klar sammenlagt seier og en ledelse i Europacupen som blir svært vanskelig å ta igjen -- da er det helt greit å avslutte sesongen tidlig, la de andre slåss om NM-medaljene og lade motivasjonsbatteriene til neste år med VM i Kroatia som det store høydepunktet.
- Martin
.jpg) |
| Feirer på toppen av Pikes Peak, Colorado, 4305 moh. |
Lenker:
Halden SK: Martin Jullum - kongen av TempO
Pre-o-sportens venner: Martin Jullum verdensmester i TempO
IOF: Martin Jullum takes TempO Crown
Halden Arbeiderblad: Martin Jullum vant VM-gull
Portugese Orienteering Blog: WTOC 2014: Martin Jullum is the new World Champion of TempO
Portugese Orienteering Blog: Martin Jullum: A moment, a comment...
Pre-Ole: WTOC 2014: Gull til Martin Jullum
IOF - Athlete of the month: Martin Jullum: Athlete of the month
Pre-o-sportens venner: Geir Myhr Øien tok bronse i VM i PreO i Italia
NOF: Ny norsk pre-o-medalje (Geir Myhr Øien)
NOF: Jullum med sammenlagtseier i O-ringen
Kart og resultater ligger på sedvanlig vis i arkivet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar